Kjære alle biljardvenner
Det er så ufattelig trist å måtte fortelle at vår fine venn, kamerat, turneringsleder og ildsjel, Jan Terje Øyen har satt fra seg køen og puttet sin siste ball.
Jan Terje har vært en utrolig fin person å ha i miljøet gjennom mange år. En dyktig og erfaren turneringsleder som alltid stilte opp. Ikke bare for sin egen klubb, men også for andre klubber. Han var tvers igjennom en snill og god mann som levde og åndet for biljard og statistikk.
Som en stor del av biljardfamilien tar vi vare på minnene og de mange gode historiene du har vært en del av. Det er ingen tvil om at du vil bli dypt savnet.
Våre tanker går til hans familie og nære venner.
Hvil i fred, Jan Terje
Vi tenker at det samtig er veldig viktig å minne om at vi sammen må passe på å «se» hverandre. Nedenfor gjengis en artikke skrevet av psykolog Helena Svedenborg som er publisert på nettsiden til «Sunn Idrett» – Se lenke nederst i saken.
La oss sammen skape et rom for å se hverandre. Også utenfor idrettsarenaen. «Spør mer» handler om akkurat det.
Verdensdagen for psykisk helse, 10.oktober 2020, handlet om å se hverandre. Om å være et medmenneske. Om å våge å stille spørsmålet: hvordan har du det egentlig? Og om å våge å sette ord på det som kan oppleves sårt, vanskelig og skamfullt.
Å se mennesket bak prestasjonen
Som idrettsutøvere terper vi gjerne på teknikk, taktikk og strategier, og legger planer for hvordan vi sammen skal møte utfordringer på banen, i løypa og på standplass. Vi snakker om barrierer og hindringer for vår prestasjon. Hvordan vi skal få utnyttet hele vårt potensial. Om mental trening.
Tall fra Folkehelseinstituttet viser at en av fire kommer til å oppleve psykiske vansker i løpet av livet. Det betyr at sannsynligheten er veldig stor for at noen nær deg sliter. I et samfunn med mye filter, prestasjonsfokus og mange krav, er det lett å gå seg bort. Som idrettsutøvere, er vi i tillegg drillet på det å tåle tilbakeslag, hindringer og barrierer. Vi er drillet på hvordan vi skal takle umiddelbare tanker og følelser som kan ødelegge for oss i prestasjonsmodus. Der og da. På banen, i løypa, på standplass. Hva vi må tenke og gjøre for å optimalisere vårt potensial.
Men hva når vi skreller dette bort? Hva med mennesket bak prestasjonen? Hva med tiden før og etter vi har prestert? Hvordan håndterer vi tanker om å ikke duge, strekke til? Klumpen i halsen i forkant av konkurranse? Opplevelse av utenforskap og engstelse? Hvordan håndterer vi forventninger fra andre? Hvordan håndterer vi presset vi gjerne legger på oss selv? Idrettsutøvere er ikke immun mot å slite, det er det utallige eksempler på. Vi er ingen «over-mennesker», og har en psykisk helse på lik linje med alle andre.
Kjære deg som er redd for å spørre
Spør, si noe! Ikke trekk deg unna og forbli taus. Ikke tro at du skader eller plager ved å spørre noen om hvordan de egentlig har det. Ikke tro at du tråkker over en grense ved å gi noen en mulighet til å dele. Et enkelt «Hvordan går det med deg?» signaliserer at du bryr deg. At du er et medmenneske som interesserer deg for hvordan noen nær deg har det. At du tåler å høre om ting som også er vanskelig og trått. Og at du virkelig ser de som er rundt deg.
Hvorfor synes mange det er så ubehagelig å spørre? Hva er det vi frykter?
Hva skyldes denne redselen for å spørre? Frykter vi de svarene vi får, at vi ikke skal kunne tåle eller håndtere de? Eller kan det være at tanken om at vi må presentere en løsning som gjør at vi viker unna og heller forblir tause. Tar på smilet og klapper hverandre på skulderen. Lar det ligge i luften heller enn å sette ord på det. Frykter at vi ikke skal ha noen klokt å si dersom vi får bekymringene våre bekreftet og noen åpner seg for oss.
- Hva sier jeg om kompisen forteller meg at han har det vanskelig hjemme?
- Hva sier jeg om venninnen min forteller at hun strever med mat og kropp?
- Hva gjør jeg om noen knekker sammen i gråt?
Det er ingen fasitsvar på hva du kan få av svar, reaksjoner eller responser. Mennesker er forskjellige, og det er derfor vanskelig å forutse hvordan andre vil reagere. Det vi derimot kan si med sikkerhet er at det viktigste ikke er hva du sier og hva du gir av råd, men at du er der og lytter. Du lytter og bekrefter. Anerkjenner gjennom blikk og en støttende kommentar at du er her. Det trengs ikke mer enn som så. Du viser at du er et medmenneske og at han/hun ikke står alene.
«I stedet for å spørre meg om hvordan jeg hadde det, opplevde jeg at folk tok avstand. I mangel på kunnskap om sykdommen og hva man kunne si, var det enkleste å tie. I frykt for å si noe feil, noe som kunne få begeret til å renne over, forble man taus.»
Dette skriver Karoline B. Hansen (21 år) i et innlegg på Aftenposten Si ;D. Hun sier noe om hvordan det var for henne å få en spiseforstyrrelse, og hvordan hun opplevde at de rundt henne trakk seg tilbake. Ikke av vond vilje, men av redsel. Redsel for å si noe feil, gjøre det verre. En frykt trolig mange kan kjenne på. At vi, gjennom å spørre, gjør det verre for vedkommende. At vi kan forsterke vonde følelser, sykdom og plager. Som tidligere nevnt, kan vi ikke spå andres reaksjoner. Vi kan aldri vite hvordan den andre reagerer, men vi kan legge til rette for at det skapes et tryggest mulig rom for å snakke. For å dele.
Dersom du er bekymret for noen, så si noe om det du opplever og ser. Ta det opp med vedkommende på et sted hvor det er trygt, og dere ikke blir forstyrret. Snakk på tomannshånd. Og de gode, åpne og ærlige samtalene bringer oss gjerne nærmere. Vi er plutselig to om det. En tosomhet fremfor en ensomhet.
Til deg som blir spurt, og som ikke våger å svare
«Hvordan har du det egentlig?»
Idrett er en arena hvor mange bygger sin identitet og det blir en viktig kilde til selvforståelse, selvtillit og status. Vi posisjonerer oss, finner vår plass, og idretten assosieres gjerne med styrke, råskap og viljestyrke. Vil du bare nok, så kan du mestre alt. Også psyken skal mestres. Du skal tåle det meste, reise deg etter skader og bite i deg overtråkk og belastningsskader. Du skal være like rå som Ingebrigtsen–brødrene, prioritere riktig, være «24- timers utøveren» og alltid på topp. En slik mentalitet tærer på energi og krefter, ikke minst idrettsglede og livsgnist. Vi kan ikke utelukkende yte på alle områder i livene våre; da risikerer vi at både kropp og hode blir tappet og utslitt. Vi mennesker er flokkdyr. Avhengige av andre rundt oss. Avhengige av å bli bekreftet, sett og anerkjent. Kjenne at vi er en del av noe større, oppleve tilhørighet.
Dersom du får et spørsmål om hvordan du egentlig har det, og har lyst til å svare helt ufiltrert og ærlig, så husk; Det er ingen skam å slite, det er ingen skam å be om hjelp, og det er ingen av oss som er immun mot selve livet. Selv ikke store idrettsprofiler. Selv ikke de som har vunnet utallige gullmedaljer, kongepokaler og blitt rikskjendiser. Selv ikke de som har kjempet mot melkesyra i monsterbakker, hatt blodsmak i munnen og blitt omtalt som «vinnerskaller». Alle er vi mennesker som trenger å se og bli sett.
Våg å sette ord på hvordan du egentlig har det, og tillat andre å være der for deg. La ikke mørket ta overhånd og få deg til å tie. La ingen tro at dine tanker og følelser er for skumle til å deles. La ikke skammen få deg til å tro at du må gjemme deg, og at det ikke finnes hjelp. For du er verdifull og verdt å bli lyttet til. Og skammens verste fiende er åpenhet.